torsdag 12. august 2010
onsdag 11. august 2010
11.august 2010
Vi ble stranda i Minneapolis i ett døgn. 40 grader og vi har kun det vi står og går i, men humøret er på topp. Vi satser på å komme videre i ettermiddag.
 |
| På cafè i St. Paul |
tirsdag 10. august 2010
10.august 2010
Formen var ikke helt på topp, men pytt, pytt. Vi hadde ikke samme fly hjem som Erik, så han dro kl 06:30. Vi slappa av litt rundt bassenget. 40 grader i dag, men vi har vent oss til varmen.
Flyet skulle gå kl 15:30, noe det ikke gjorde pga uværet. De bestemte seg for å fly over uværet og 8 stk forlot flyet og vi var 1 1/2 time etter skjema når vi enda letta og skulle mellomlande i Minneapolis. Minneapolis er byen som virkelig har en følelse for oss. Vi satt jo stranda her i mange timer sist gang og nå skjer det igjen. Vi mista selvfølgelig flyet vi skulle ha videre og pga uværet blir vi fraktet til et hotell og prøver å komme oss videre i morgen. Sukk!
 |
| En frisk dukkert i 40 varmegrader på Motel 6 i Rapid City |
 |
| Deilig |
 |
| På gjensyn USA |
 |
| På gjensyn USA |
Flyet skulle gå kl 15:30, noe det ikke gjorde pga uværet. De bestemte seg for å fly over uværet og 8 stk forlot flyet og vi var 1 1/2 time etter skjema når vi enda letta og skulle mellomlande i Minneapolis. Minneapolis er byen som virkelig har en følelse for oss. Vi satt jo stranda her i mange timer sist gang og nå skjer det igjen. Vi mista selvfølgelig flyet vi skulle ha videre og pga uværet blir vi fraktet til et hotell og prøver å komme oss videre i morgen. Sukk!
mandag 9. august 2010
09.august 2010
Det er som om vi kom til en annen verden når vi ankom Rapid City. Første stopp var kjøpesenteret, fikk brukt litt mer penger.
Det er synd å si det, men alt er mye billigere her, så kofferta ble stappa fulle. Så var det å ta inn på Motel 6, lempe ut bagasjen og sette kursen mot en bedre restaurant. Vi endte opp på Fire House, hvor vi hadde steik. Jeg fikk også i meg tre flasker hvitvin og en pils. Det ble en lystig, laaaang kveld kan en si. Ha ha.
 |
| Her er de klare for rally i Sturgis |
Det er synd å si det, men alt er mye billigere her, så kofferta ble stappa fulle. Så var det å ta inn på Motel 6, lempe ut bagasjen og sette kursen mot en bedre restaurant. Vi endte opp på Fire House, hvor vi hadde steik. Jeg fikk også i meg tre flasker hvitvin og en pils. Det ble en lystig, laaaang kveld kan en si. Ha ha.
 |
| Her er vi og spiser på The Fire House i Rapid City |
 |
| Reservatet var jo alkoholfritt, så vi tar det igjen her |
søndag 8. august 2010
08.august 2010
Vel, dette er vår siste dag, for denne gang, i Pine Ridge. Det vanskeligste er å ta runden rundt å si farvel til dette flotte folket, vel indianerne sier aldri farvel men på gjensyn.
Første stopp var hos Clifford og Jeanette, der ventet brødre, barn og venner. Vi har blitt invitert til bryllup 24.september, da blir det Clifford og Jeanettes store dag. Det hadde vært kjempegøy å få til det, avtaleboka er egentlig fylt opp for september, men en får se hva en kan få til (sukk).
Vi satt og diskuterte indianernes framtid, den ser ikke lys ut. Clifford ville gjerne starte et verksted hvor ungdommen kunne lære å mekke sykler og biler. Owen (broren) spiller i et band og kunne tenke seg å lære bort det han kan. 80% er arbeidsledige, 60% har diabetes og de fleste har et rusproblem. Mens vi var der nå, så var det 8 stk mellom 9-21 år som begikk selvmord på en uke. Selvmordsstatistikken er den høyeste i USA. De fleste barna blir oppdratt av besteforeldre siden foreldrene enten sitter i fengsel, ruser seg eller ikke bryr seg. Ungdommen ser ingen framtid og de fleste går bare og venter på the journey.
Heldigvis er det enkelte som Clifford og Stan. Jeg håper Clifford får det til, han har en bra jobb som er godt betalt og hjelper hele familien sin så godt han kan. Her er det dine, mine og våre barn på alle kanter.
Vi sa så på gjensyn til denne gjengen og tok med oss Owen ned til Pow Wow-en for å finne Stan og hans gjeng. Owen har tapt sitt hjerte til Gørill, så for han er det vanskelig, men hun har jo en som venter hjemme. Sukk, lett skal det ikke være.
Stan er virkelig flink med ungdommen, det gir meg en god følelse å se hvordan folk generelt ser opp til ham og virkelig lytter til det han har å si. Han lærer dem til og med å bli indianere igjen "the red road" som de sier, med sine tradisjoner og seremonier. Vi fikk med oss mer Pow Wow, handla litt i bodene og tiden var inne til å si på gjensyn til Stan, Cheif og resten av den gjengen.
Vi kjørte så Owen hjem og satte kursen mot Rushville og Nebraska. I morgen går turen videre til Rapid City. Et døgn der og så hjem til Norge. Vel, nå var tiden over for denne gang i Pine Ridge. Vi sitter igjen med mange inntrykk og følelser og vi har lært mye om hvordan det er i den tredje verden. Jeg sender en tanke til universet og takker for alt jeg får oppleve og ber universet om å ta godt vare på min familie, venner og at hverdagen kan bli bedre for folket i Pine Ridge.
I left a part of me at Pine Ridge.
Første stopp var hos Clifford og Jeanette, der ventet brødre, barn og venner. Vi har blitt invitert til bryllup 24.september, da blir det Clifford og Jeanettes store dag. Det hadde vært kjempegøy å få til det, avtaleboka er egentlig fylt opp for september, men en får se hva en kan få til (sukk).
 |
| Fikk ikke jobben som trommis |
 |
| Gjør så godt jeg kan |
 |
| Living on the edge and I love it |
 |
| Noen som vil sitte på? |
 |
| Erik |
 |
| Gir hesten mat. En flott hest. |
 |
| Paris Hilton |
 |
| Vi sier farvel til våre flotte venner |
Heldigvis er det enkelte som Clifford og Stan. Jeg håper Clifford får det til, han har en bra jobb som er godt betalt og hjelper hele familien sin så godt han kan. Her er det dine, mine og våre barn på alle kanter.
Stan er virkelig flink med ungdommen, det gir meg en god følelse å se hvordan folk generelt ser opp til ham og virkelig lytter til det han har å si. Han lærer dem til og med å bli indianere igjen "the red road" som de sier, med sine tradisjoner og seremonier. Vi fikk med oss mer Pow Wow, handla litt i bodene og tiden var inne til å si på gjensyn til Stan, Cheif og resten av den gjengen.
Vi kjørte så Owen hjem og satte kursen mot Rushville og Nebraska. I morgen går turen videre til Rapid City. Et døgn der og så hjem til Norge. Vel, nå var tiden over for denne gang i Pine Ridge. Vi sitter igjen med mange inntrykk og følelser og vi har lært mye om hvordan det er i den tredje verden. Jeg sender en tanke til universet og takker for alt jeg får oppleve og ber universet om å ta godt vare på min familie, venner og at hverdagen kan bli bedre for folket i Pine Ridge.
I left a part of me at Pine Ridge.
lørdag 7. august 2010
07.august 2010
Har ferie, enda så står en opp før f….. får på seg skoa, ha ha. Vi dro av gårde 0730 for å handle masse vann, mineralvann og frukt, levere det hos Clifford og Jeanette, siden sammenkomsten skulle være der etter Ride for Justice. Vi var veldig spente på hva som egentlig skulle skje når vi satte kursen mot Camp Justice. Da vi kom fram så sto det lina opp motorsykler på rekke og rad og det var flotte sykler. Mest Harleyer i alle fasonger, det var en drøm for enhver motorsykkelentusiast. Det var Bandidos, Sun Dance og tre kristne gjenger; Hellfighters, Driving for Jesus og New Jerusalem som var representert. Det var også flere biler.
Så kom Clifford og Tom Poor Bear med en indiansk holy man. Vi gikk ned på plassen og stilte oss i en ring rundt gravstedet til Wilson Wally Black Elk Jr. og Ron Hard Heart. Det var en merkelig følelse å stå der med alle disse menneskene og høre på denne "hellige mannen" og jeg var veldig spent på hvordan Bandidos ville oppføre seg, kjenner jo noen i Norge. Respekt er veldig viktig for indianerne og vi sto der som tinnsoldater mens denne "hellige mannen" talte på engelsk og lakota. Ettersom han begynte og ba for oss alle, så snudde vi oss til øst, vest, nord og syd, han hadde en bønn for hver himmelretning. Det hele tok ca 30 min og jeg syntes alt var helt magisk.
Så begynte "the ride". Alle brusa opp sykla og her lina de opp to og to etter rang. Clifford og John (presidenten i Bandidos) kjørte først. Turen skulle gå over deler av reservatet i en spesiell rute. Det var et fantastisk syn som kjørte av gårde. Første stopp var Wounded Knee. Der ble det utdelt drikke og man hadde en minnestund for de som ble massakrert der. Så var det stopp i Kyle for fylling av drivstoff, før vi dro videre til Clifford. Hele turen tok ca 2 1/2 time.
Hos Clifford ble det servert masse mat, frukt i alle varianter, vann og mineralvann. Vi satte oss ned og prøvde å prate med de fleste av dem. Det var en kjempegjeng. Alle kom langveisfra. Noen hadde kjørt i 8 timer for å bli med. De var jo imponert over oss som kom helt fra Norge. Diskusjonene gikk livlig rundt bordene og Clifford og John var veldig interessert i Bandidos i Norge. De ville gjerne ha de med på Ride for Justice. Jeg lovte å gjøre hva jeg kunne for å overrekke beskjeden.
Dette var gjenger som virkelig var interessert i rettferdighet, fattigdomsbekjempelse og fred. Jeg fortalte dem litt om human2015 og ble MEKTIG IMPONERT over hvor interessert de var og særlig da de sa: "Let`s make a ride for human2015 too." Jeg takket for tilbudet og var glad for all oppmerksomhet human2015 kunne få. Den første vil gå av stabelen neste år og antageligvis starte i Sturgis. Det er verdens største bikertreff. Det er mellom 4-500.000 mennesker som treffes der, det varer i tre dager og folk kommer fra hele verden. Jeg har vært med på det for flere år siden. Hellfighters er en gjeng med prester, ministers og helt vanlig kristne folk. Richard var "sjefen" der og de har også en egen kirke i Sturgis. Etter flere timer med hyggelig samvær, så satte de kursen mot Sturgis for treffet der som starta i går. Det er på samme tidspunkt hvert år. Først Ride for Justice så rally i Sturgis. Så folkens dette er stedene å være til neste år.
Vi ble sittende igjen sammen med Clifford og familien til langt utpå kvelden. Dette var en interessant dag. Vi satte endelig kursen for Nebraska og Rushville hvor vi skulle bo i to døgn til.
 |
| Dessverre ingen bilder fra sermonien, men det var her vi sto 45 stk i en ring rundt monumnetet |
Så kom Clifford og Tom Poor Bear med en indiansk holy man. Vi gikk ned på plassen og stilte oss i en ring rundt gravstedet til Wilson Wally Black Elk Jr. og Ron Hard Heart. Det var en merkelig følelse å stå der med alle disse menneskene og høre på denne "hellige mannen" og jeg var veldig spent på hvordan Bandidos ville oppføre seg, kjenner jo noen i Norge. Respekt er veldig viktig for indianerne og vi sto der som tinnsoldater mens denne "hellige mannen" talte på engelsk og lakota. Ettersom han begynte og ba for oss alle, så snudde vi oss til øst, vest, nord og syd, han hadde en bønn for hver himmelretning. Det hele tok ca 30 min og jeg syntes alt var helt magisk.
Så begynte "the ride". Alle brusa opp sykla og her lina de opp to og to etter rang. Clifford og John (presidenten i Bandidos) kjørte først. Turen skulle gå over deler av reservatet i en spesiell rute. Det var et fantastisk syn som kjørte av gårde. Første stopp var Wounded Knee. Der ble det utdelt drikke og man hadde en minnestund for de som ble massakrert der. Så var det stopp i Kyle for fylling av drivstoff, før vi dro videre til Clifford. Hele turen tok ca 2 1/2 time.
 |
| En gjeng flotte mennesker som kjører for rettferdighet |
 |
| Vi minnes de falne ved Wounded Knee |
 |
| Flotte sykler og mennesker |
Hos Clifford ble det servert masse mat, frukt i alle varianter, vann og mineralvann. Vi satte oss ned og prøvde å prate med de fleste av dem. Det var en kjempegjeng. Alle kom langveisfra. Noen hadde kjørt i 8 timer for å bli med. De var jo imponert over oss som kom helt fra Norge. Diskusjonene gikk livlig rundt bordene og Clifford og John var veldig interessert i Bandidos i Norge. De ville gjerne ha de med på Ride for Justice. Jeg lovte å gjøre hva jeg kunne for å overrekke beskjeden.
Dette var gjenger som virkelig var interessert i rettferdighet, fattigdomsbekjempelse og fred. Jeg fortalte dem litt om human2015 og ble MEKTIG IMPONERT over hvor interessert de var og særlig da de sa: "Let`s make a ride for human2015 too." Jeg takket for tilbudet og var glad for all oppmerksomhet human2015 kunne få. Den første vil gå av stabelen neste år og antageligvis starte i Sturgis. Det er verdens største bikertreff. Det er mellom 4-500.000 mennesker som treffes der, det varer i tre dager og folk kommer fra hele verden. Jeg har vært med på det for flere år siden. Hellfighters er en gjeng med prester, ministers og helt vanlig kristne folk. Richard var "sjefen" der og de har også en egen kirke i Sturgis. Etter flere timer med hyggelig samvær, så satte de kursen mot Sturgis for treffet der som starta i går. Det er på samme tidspunkt hvert år. Først Ride for Justice så rally i Sturgis. Så folkens dette er stedene å være til neste år.
Vi ble sittende igjen sammen med Clifford og familien til langt utpå kvelden. Dette var en interessant dag. Vi satte endelig kursen for Nebraska og Rushville hvor vi skulle bo i to døgn til.
 |
| Owen og the Norwegian Biker Bitch |
fredag 6. august 2010
06.august 2010
I dag er det en stor dag for indianerne, Oglala Nations store Pow Wow. Vi var der tidlig og fikk med oss åpningen. Det var litt av et syn. Mange forskjellige stammer i sine praktfulle drakter, unge som gamle.
 |
| Gørill, Olav og meg |
Vi snakket litt med Olav og hans "familie". Olav ville invitere noen av indianerne til Norge og lage en "camp" med Pow Wow for det norske folk og som vanlig så snakker jeg uten å tenke over hva jeg sier, ha ha. Jeg mente at Finnskogen ville være det perfekte stedet. Olav tente på ideen, så nå får vi se om vi kan få indianere til Finnskogen neste år.
Erik ville gjerne se Fort Robinson, hvor Crazy Horse ble drept og det som skjedde der. Vi fikk Chief med som guide og satte atter kursen mot Nebraska. Vi valgte å kjøre på gamle veier hvor indianerne hadde sine camp-plasser. Chief var en utmerket guide, han kan virkelig sin historie. Vi fikk se og høre om det hellige fjellet. Jeg tenkte på Stan, han måtte hatt en fantastisk opplevelse der oppe. Alt var så levende som om jeg var der selv.
Vi hadde den perfekte guiden som viste oss rundt. Chief ble veldig trist da vi sto på stedet hvor Crazy Horse ble stukket ned av sine egne. Crazy Horse kom dit med sitt folk for å overgi seg. Han ville ha sitt folk i sikkerhet før han stakk til the grandmother land (Canada). Indianerne kaller Canada for bestemors land pga dronning Viktoria. Hun lot indianerne ferdes fritt og jakte hvor de ville. Den hvite mann hadde slaktet mesteparten av bøflene så indianerne hadde nesten ingenting å leve av. De fikk jo mat, klær og tipier av bøffelen. De lot ingenting gå til spille.
Det ble et stort opprør i Fort Robinson da Crazy Horse ble drept. Amerikanske regjeringen hadde flere hundre Cheyenneindianere i fangenskap og kutta ned på matrasjonene for å få de "mykere" men der tok de feil. De stakkars utsulta indianerne lagde opprør og brøyt seg ut og flykta i alle retninger. Det var mange gamle, kvinner og barn. Noen greide å flykte til grandmother land, men de fleste ble tatt til fange og ble regelrett slakta ned. Det var få som overlevde. Jeg syns så synd på vår unge Chief, da vi gikk rundt der og så hvor vondt han hadde det. Inne i museet var det jo masse bilder og beskrivelser om hva som skjedde og det rant noen tårer nedover kinnet hans, mine var heller ikke langt unna.
 |
| Dette var brakkene til soldatene |
 |
| Kontoret til kontorsjefen hvor Crazy Horse ble holdt fanget |
 |
| Stedet hvor Crazy Horse ble stukket ned |
 |
| Fort Robinson |
Vi stoppa i Rushville på veien tilbake for å spise og det var jo litt av en sjokkerende opplevelse. Bordet bak oss, satt to hvite, kristne menn og diskuterte indianerne på reservatet. De var ville, gale, upålitelige, arbeidsskye og en gjeng med drukkenbolter. De trengte å bli temt, frelst og å få de tilbake til gud og kirken. Jeg trodde nesten ikke mine egne ører og satte omtrent maten i halsen. De snakka så høyt at en kunne ikke unngå å høre hva de sa. Jeg bøyde meg over til vår unge Chief som krøyp litt sammen og spurte om hvilken mentalinstitusjon de kom fra. Han bare rista på hodet og sa "sånn er det". Jeg ble så rasende at jeg bare reiste meg opp og gikk ut. Chief kom hakk i hæl og jeg sa at gudskjelov for at jeg ikke hadde noen øl innabords, da hadde jeg nok stoppet ved det bordet og fortalt dem hvor Adam kjøpte øl henn.
 |
| Rushville. Byen vi bodde i, i Nebraska. |
Vi dro så tilbake og nøt resten av kvelden med Pow Wow og alle konkurransene. Stan sin trommegruppe er regna som en de beste, så jeg håper de vinner en pris når det hele er over på søndag.
 |
| Tidlig krøkes |
 |
| Stan sin trommegruppe |
 |
| Stan sin trommegruppe |
 |
| Williams første Pow Wows-oppvisning |
Abonner på:
Innlegg (Atom)