31.juli 2010

Vi er oppe rundt 0700. Det er vakkert ute. Himmelen er rødaktig og det er ca 21 grader allerede. Kl 1300 er det 39 grader.

Dette er villhester

Her overgir vi oss

Vi satte kursen mot Wounded Knee og massakren hvor 320 indianere ble slakta. Historien og stedet ble sterk kost for Gørill og Erik. Det var ikke mange som overlevde. Etter tre dager fant de et barn som hadde overlevd som lå under kroppen til sin døde mor i 23 kuldegrader. Den lille jenta fikk navnet Lost Bird (tapte fug). Hun ble et symbol for indianerne og adoptert av en hvit sersjant. Hun levde i den hvite manns verden og ironisk nok så giftet hun seg med en hvit konemishandler som slo henne i hjel foran deres tre barn. Hele livet hennes er dokumentert og det var en trist historie. Hun ble begravd i byen hvor hun bodde, men etter protokoll fra innbyggerne i Pine Ridge ble kisten hennes gravd opp og eskortert til gravplassen på Wounded Knee. Ved massegraven og hennes grav ga vi også tobakk.

Inngangen til Wounded Knee

Her er massegraven hvor ca 300 Lakotaindianere er begravd

Her ligger Lost Bird som vendte hjem til sitt folk etter at hun ble myrdet av sin hvite ektemann

I 1973 så var det et nytt "slag" på Wounded Knee. Der var det 60 indianere fra AIM (American Indian Movement) som protesterte mot måten den amerikanske regjerningen behandlet deres folk på og at de ville bli kvitt den korrupte Wilson og hans Goon Squad. Dessverre gikk det galt. FBI og nasjonalgarden møtte opp. Indianerne forskanset seg og holdt stand i 70 dager. To FBI-agenter ble skutt. AIM-aktivisten Leonard Pontier fikk to ganger dødsstraff for mordene. Han er uskyldig. Det har ikke blitt dokumentert hvem som drepte FBI-agentene. Ingen har blitt stilt til ansvar for de fire drepte indianere. Den ene AIM-aktivisten Lamont ble begravd på Wounded Knee. Vi sendte med Lamont også tobakk på sin reise.

Her ligger AIM-aktivisten Buddy Lamont som ble skutt begravd

Vi sendte med Lamont litt tobakk på hans journey

Wounded Knee Museum

Så dro vi til Kili Radio hvor min venninne Medelen jobber. Dessverre så var hun ikke der. Vi kommer igjen.

Kili Radiostasjon

 

I dag blir det lunsj på Betty`s Kitchen. Hun er barnebarnet til Chief Big Foot (Spotted Elk) som var høvdingen i Wounded Knee massakren. Hun har laget en kafé i huset sitt og har vanlig, tradisjonell indiansk mat. En kjempehyggelig dame. Der satt også det lokale brannvesenet, til Eriks store glede. Han har selv bakgrunn som brannmann, så det tok sin tid innen vi kom derfra.

Erik, Betty, meg og Gørill

Eriks nye venner

Så bar det til rodeo med okser. Første delen var barna sin. Barn fra 4-10 red på kalver. Her blir de trent opp fra de er små. Så var det fra 10-16 på ungdyra. Resten var til de store oksene og det var noen digre beist. De henger opp "ballene" til oksene for å få dem helt ville og "rytterne" må holde seg på dem i 8 sekunder for å gå videre til finalen, og det var de få som klarte. Det er en farlig sport. Mange har blitt lemlestet for livet og noen har blitt drept, men det er store penger og ære til vinneren. Lakotaindianerne har to verdensmestere og den ene var med i dag, men ble kun nr 3. En veldig hyggelig fyr som forklarte litt om hvordan det foregikk. Så langt har vi fått mange nye venner og blitt invitert til mange forskjellige begivenheter.

Vi var svette og slitne etter hele dagen i den stekende solen, så det var godt å krype til køys i et kaldt rom.

30.juli 2010

Endelig så satte vi kursen mot målet; Pine Ridge Indianerreservat.

Endelig Pine Ridge

Slik bor de her. Her er det ikke vann og strøm.

Vi kjørte forbi Oglala og dro rett til Red Cloud Heritage Center fra 1888 hvor skolen og museet er og Red Cloud ligger begravd.

Indianerne har mange skikker. Tobakk står høyt i kurs. Vi viste Red Cloud respekt og pakket inn litt tobakk i en av bønnesnorene for hans reise til sine forfedre.

Her ligger en av mine gamle venner

Her viser vi Red Cloud respekt og sender med ham tobakk på hans journey til hans forfedre

Vi dro så videre inn til sentrum av Pine Ridge. Der møtte vi blant annet Tom Poor Bear som fortalte oss en trist historie om hans bror og kusine som ble drept i White Clay Nebraska, rett på grensa til reservatet. De var bare slengt inn på et jorde langs veikanten innenfor reservatets grenser. Ingen vet hvor lenge de hadde ligget der før noen fant dem. Jeg skal spare dere for hvordan de ble drept og hvordan likene så ut. Drapene ble ikke etterforsket. FBI dukket opp hos Poor Bear først flere måneder senere. Hittil i år har 60 drap blitt begått som ikke er ordentlig etterforsket. Ordtaket "Bare en død indianer er en god indianer" etterleves.


De ble begravd hvor de ble funnet og det er i dag en hellig plass som også inngår i ruta til marsjen for rettferdighet. Det er en marsj som startet i 1890 da den siste indianermassakren fant sted på Wounded Knee. Den starter i Rapid City og går over hele reservatet som består av tre stater og ender opp på Wounded Knee. Poor Bear har aldri tatt med noen hvite til denne hellige plassen så vi takket ydmykt for tilliten og av respekt så pakket vi inn litt tobakk i deres bønnestrimer på deres reise til sine forfedre.

Her er monumentet på Camp Justice hvor Poor Bears bror og fetter ble funnet myrdet. De er også begravd her.

Poor Bear var veldig imponert over hva jeg kunne om hans folk og takket oss for respekten og inviterte oss til protestmarsjen. Vi takket ja, så lørdag klokken 10 møter vi opp i White Clay og blir med på den siste etappen fra White Clay til Wounded Knee. Nå skal vi altså ut og protestere for fred, rettferdighet og likhet for alle. Sjekk ut hjemmesiden til Camp Justice: Camp Justice home page


Vi tok en kjapp sving innom White Clay, hvor den hvite mann gjør seg rik på å selge alkohol og stoff til folket i reservatet. Det var et trist syn å se alle misbrukerne i White Clay. Alkohol er strengt forbudt og selges ikke i reservatet. Av respekt for de som lå rundt i gata tok vi ingen bilder. Noen av de var barn. Hjertet mitt blødde.


Vi satte Poor Bear av i sentrum og så bar det til Lakota Prairie Ranch Resort hvor vi skal bo. Det er drevet av et indiansk ektepar som har blitt mine gode venner i løpet av årene som jeg har reist rundt her. Her hadde vi fått leid en hytte, så vi krøp til køys rundt midnatt med mange forskjellige inntrykk.

Her er hytta vi bor i ute på prærien