06.august 2010

I dag er det en stor dag for indianerne, Oglala Nations store Pow Wow. Vi var der tidlig og fikk med oss åpningen. Det var litt av et syn. Mange forskjellige stammer i sine praktfulle drakter, unge som gamle. 

Gørill, Olav og meg

Vi snakket litt med Olav og hans "familie". Olav ville invitere noen av indianerne til Norge og lage en "camp" med Pow Wow for det norske folk og som vanlig så snakker jeg uten å tenke over hva jeg sier, ha ha. Jeg mente at Finnskogen ville være det perfekte stedet. Olav tente på ideen, så nå får vi se om vi kan få indianere til Finnskogen neste år.

Erik ville gjerne se Fort Robinson, hvor Crazy Horse ble drept og det som skjedde der. Vi fikk Chief med som guide og satte atter kursen mot Nebraska. Vi valgte å kjøre på gamle veier hvor indianerne hadde sine camp-plasser. Chief var en utmerket guide, han kan virkelig sin historie. Vi fikk se og høre om det hellige fjellet. Jeg tenkte på Stan, han måtte hatt en fantastisk opplevelse der oppe. Alt var så levende som om jeg var der selv.

Vi hadde den perfekte guiden som viste oss rundt. Chief ble veldig trist da vi sto på stedet hvor Crazy Horse ble stukket ned av sine egne. Crazy Horse kom dit med sitt folk for å overgi seg. Han ville ha sitt folk i sikkerhet før han stakk til the grandmother land (Canada). Indianerne kaller Canada for bestemors land pga dronning Viktoria. Hun lot indianerne ferdes fritt og jakte hvor de ville. Den hvite mann hadde slaktet mesteparten av bøflene så indianerne hadde nesten ingenting å leve av. De fikk jo mat, klær og tipier av bøffelen. De lot ingenting gå til spille.

Det ble et stort opprør i Fort Robinson da Crazy Horse ble drept. Amerikanske regjeringen hadde flere hundre Cheyenneindianere i fangenskap og kutta ned på matrasjonene for å få de "mykere" men der tok de feil. De stakkars utsulta indianerne lagde opprør og brøyt seg ut og flykta i alle retninger. Det var mange gamle, kvinner og barn. Noen greide å flykte til grandmother land, men de fleste ble tatt til fange og ble regelrett slakta ned. Det var få som overlevde. Jeg syns så synd på vår unge Chief, da vi gikk rundt der og så hvor vondt han hadde det. Inne i museet var det jo masse bilder og beskrivelser om hva som skjedde og det rant noen tårer nedover kinnet hans, mine var heller ikke langt unna. 

Dette var brakkene til soldatene

Kontoret til kontorsjefen hvor Crazy Horse ble holdt fanget

Stedet hvor Crazy Horse ble stukket ned

Fort Robinson

Vi stoppa i Rushville på veien tilbake for å spise og det var jo litt av en sjokkerende opplevelse. Bordet bak oss, satt to hvite, kristne menn og diskuterte indianerne på reservatet. De var ville, gale, upålitelige, arbeidsskye og  en gjeng med drukkenbolter. De trengte å bli temt, frelst og å få de tilbake til gud og kirken. Jeg trodde nesten ikke mine egne ører og satte omtrent maten i halsen. De snakka så høyt at en kunne ikke unngå å høre hva de sa. Jeg bøyde meg over til vår unge Chief som krøyp litt sammen og spurte om hvilken mentalinstitusjon de kom fra. Han bare rista på hodet og sa "sånn er det". Jeg ble så rasende at jeg bare reiste meg opp og gikk ut. Chief kom hakk i hæl og jeg sa at gudskjelov for at jeg ikke hadde noen øl innabords, da hadde jeg nok stoppet ved det bordet og fortalt dem hvor Adam kjøpte øl henn. 

Rushville. Byen vi bodde i, i Nebraska.

Vi dro så tilbake og nøt resten av kvelden med Pow Wow og alle konkurransene. Stan sin trommegruppe er regna som en de beste, så jeg håper de vinner en pris når det hele er over på søndag.

Tidlig krøkes

Stan sin trommegruppe

Stan sin trommegruppe

Williams første Pow Wows-oppvisning